- Kan jeg skrelle en mandarin for deg? Nei, for jeg er faktisk ikke i julehumør lenger. Det så fryktelig lyst ut i slutten av november, men jeg tror faktisk jeg brukte opp kvota da. Det eneste som minner meg om jul nå her hjemme er det store hvite flate treet i glassfiber eller noe (som egentlig ikke har noe med jul å gjøre i det hele tatt heller), i vinduet mitt. Jeg har ikke kjøpt halvparten av gavene jeg skal kjøpe engang, enda jeg var i Oslo allerede den 2. dagen i desember for å gjøre nettopp det. Jeg kom hjem med én lusen julegave til Lars og seks eller syv til meg selv.

- Kan jeg sette deg opp på lista over mennesker som kan komme på nyttårsaften? Nei, der er det beklageligvis fullt. Sorry, ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg sitter bare med 20% av makten, og når jeg stort sett står alene ser det ikke lyst ut for folk som har bestemt seg for å bli vennen min først nå. Ikke gleder jeg meg noe særlig til nyttårsaften heller, selv om også den var et stort lyspunkt for meg i november (then again, hva er ikke et lyspunkt i november? Selv kveldsdusj og mat som ikke inneholder noen former for poteter er et lyspunkt da). Julemat er jeg også allerede gått lei. Når man jobber der jeg jobber og har tilgang på sånn luksusmat hele tiden, er det ikke rart man går lei. Èn ting jeg ikke går lei derimot, er karamellpuddingen. Karamellpuddingen på Haldens Klub er den beste karamellpuddingen man får tak i. Både jeg og Linn spiser karamellpudding til både forrett, hovedrett og dessert når vi har mulighet. Jeg kunne gjerne kjøpt Gunn og hatt henne i et bur så hun kunne laget karamellpudding til meg hver eneste dag. Karamellpudding er drivstoffet mitt i disse dager.

Jeg vil sitere min gode venn Ida, som for et kort minutt siden kom med et fint utsagn.

“Ikke vits i å la være å si det man mener når det man mener kan glede andre “.

Jeg synes Ida er smart. Jeg har nå lyst til å si til alle jeg kjenner (og mener er søte) at – Dere er søte! Hele gjengen. Jeg sier som de fleste med piczo-side (og ikke ork/gidd til å ramse opp masse navn som ikke betyr noe) ; Ingen nevnt, ingen glemt. Det er jul, og jeg kan late som jeg liker alle. Ta det til deg, lev i troen et par dager. Kanskje jeg er i litt julehumør likevel. All kred til Ida, forresten. Som jeg liker hele året, uansett årstid! Ida, Grete og jeg eier deg i solariumsprestasjoner, seriøst.

Den siste tiden har det vært mye tid med U-redgjengen. Jeg har funnet ut at vi er fem totalt forskjellige personlighet som mot alle odds passer temmelig bra sammen. Hilde, hun som pynter seg og legger merke til alt samt tar seg tid til å skrive julekort til alle sammen, Jørgen, som gir ganske lett etter når vi spør om å ta sakene hans og som er ironiens mester, Malin, som stort sett tar ansvaret (og alt for mange hovedsaker hun egentlig ikke skal ta) og lager ærlig talt helt forferdelig brownies, Ole, som tror han er MacGyver så lenge han flyr rundt med gaffateip i lomma, Magnus, som sitter på stolen sin og sier “nei, det der var teit. ååh, nå ble jeg nesten flau” og som spiser bare en halv brødskive til frokost. Og jeg, som har rødt hår. For en herlig blanding! Liker det skikkelig godt, jeg. Faktisk hele året!

Nå gjenstår det vel bare å si God jul og takk for meg, iallefall for i år. Jeg tror jeg tar meg den friheten og sier god jul fra hele U-red (minus Jørgen som er kjip men som sikkert ikke hadde fått på seg nisselue uansett!).