Jeg er Lisa. Det er navnet mitt, selv om jeg ikke helt vet hva det betyr enda. Jeg vet at navnet Lisa kommer fra Elisabeth og betyr “hun som elsker gud” eller noe sånt, og jeg vet at det ikke stemmer. Men jeg vet liksom ikke helt hvem Lisa er enda. Det er sikkert mange som tror de gjør det, mange som er helt sikre på hvem jeg er, men det kan vel ikke gå an så lenge jeg ikke vet det selv. For jeg er så mange på en gang hele tiden, jeg bytter roller konstant, selv om det ikke er med overlegg. De aller fleste bytter jo roller i løpet av en dag naturligvis, men iblant er jeg helt sikker på at jeg bytter mye mer enn det som er “tillatt”, i den forstand at folk godtar meg som den jeg er, eller, som de jeg er. For jeg er jo MEG, men jeg er også meg, meg og meg.

Jeg er til tider ganske generøs og snill, stort sett er jeg blid, men ifølge mange andre er jeg stort sett ikke blid i det hele tatt. Det kommer selvfølgelig an på øyet som ser, noen er mottakelige for positive ting, andre plukker opp negative vibber temmelig fort. Selv ser jeg på meg selv som en opti-pessimist, jeg er alltid en av delene men aldri noe i midten. ALDRI. Kanskje en sjelden gang.

Jeg er en sånn som alltid er bestemt men som aldri bestemmer meg egentlig før det er for sent. Jeg føler akkurat som alle andre, de fleste iallefall, jeg blir forelsket til jeg får vondt inni meg, jeg blir så lykkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg blir så lei meg at jeg tror hjertet mitt skal sprekke. Det er spesielle mennesker som får meg lykkelige, sånn kjempekjempelykkelig at jeg ikke tror det går an å bli mer lykkelig enn meg. Silje og meg. Lisa og Silje. Silje og Lisa er lykkelige sammen. Om jeg hadde vært lesbisk hadde jeg giftet meg med Silje, for jeg og Silje går sammen som en hanske i en vott eller noe sånt. Ingeborg. Ingeborg er min sjelevenn og vi snakker alltid om ALT i hele verden, og på utsiden. Når jeg er med Silje og Ingeborg, tror jeg at jeg er det nærmeste Lisa jeg kommer nå, foreløpig. Jeg er ikke kommet så langt, nemlig. Helene og meg, vi er liksom bare oss hele veien, vi ler så fælt at folk faktisk forlater rommet om vi har funnet noe morsomt å le av, og da ler vi enda mer. Fordi vi har en sånn forbindelse mellom oss som er helt.. utrolig. Og Elise da, vi kan ikke glemme Elise, for hun er en sånn person som man ikke kan glemme uansett hva annet man tenker på. For Elise er enestående, hun er helt perfekt med alle de syke utsagnene sine som jeg ler av til jeg får vondt i magen.

Jeg tenker mye, jeg vet ikke hvor mye jeg tenker i forhold til andre mennesker, for jeg kan bare telle mine egne tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne tenke som en annen en gang, se logikken i ting istedet for å tenke i drømmer og farger og musikk. For jeg ER drømmene mine, jeg greier faktisk ikke alltid å skille mellom virkelighet og drøm. Jeg tror på astrologi, noe som skiller meg ut fra ganske mange andre. Jeg er Fisk, jeg er drømmende og kreativ, ifølge den lille blå boka som det står “fiskene” på. Jeg passer sammen med Krepsen og Vekten, jeg passer absolutt ikke sammen med Væren og Løven, for de skjønner ikke meg og jeg skjønner ikke dem. Jeg blir alltid forelsket i enten Løver eller Værer. Jeg liker å stille meg på skuddlinjen, brått blir jeg skutt også. Men det er bare meg, jeg er fisk og jeg er Lisa. Skuddsår tåler jeg sikkert, har ikke krepert enda iallefall. Jeg er en god kandidat til å bli rusmisbruker, selv om jeg ifølge den samme lille blå boken er ruset på meg selv hele tiden. Det synes jeg høres litt teit ut.

Jeg tror ikke jeg blir noe klokere på meg selv av å analysere meg selv, jeg blir bare mer forvirret (og mister vel minst 2 av leserne mine, noe jeg tipper utgjør rundt 66% av dem). Jeg får foreløpig bare være den jeg tror jeg er, eller den andre tror jeg er. Hun rødhåra vet du, hun som alltid er på fylla og som har kamera.